Du har ingen varer i handlekurven.

Delsum: kr 0,00

Generelt om bunader

Fundamentet for bunaden er folkedraktene som lenge levde en anonym tilværelse på landsbygda. Fra midten av 1800-tallet begynte ungdom å bruke bondeklær som et symbol på norsk identitet, men det var også et opprør mot embetsmannskulturen og eliten i byene. Overklassejenta og forfatteren Drude Janson skapte furore når hun i 1872 møtte opp i selskap iført bondeklær.

Hulda Garborg var en ivrig forkjemper for det norske, og hun var en del av det kulturradikale miljøet rundt Christiania Arbeidersamfunn fra 1880-årene. Med utgangspunkt i en folkedrakt fra Valdres, lagde Garborg i 1914 en helt ny drakt. Hun endret på snittet og hentet broderier fra en gammel fløyelslue. Denne metoden, ved å ta mønster fra én draktdel som så blir overført til hele bunaden, dannet skole og er benyttet for de fleste bunader laget i Norge. Utover 1920-tallet blir bunaden stadig mer populær, og flere bygder og byer vil ha sin egen variant.

I 1947 ble Statens bunadsnemd opprettet. De var opptatt av hva som var riktig og galt, og utover 1950-tallet ble forvaltningen av bunadstradisjonen mer konservativ, noe som igjen gav opphav til myten om bunadspolitiet. I dag er Norsk institutt for bunad og folkedrakt et rådgivende organ som også driver forskning på- og formidling av bunaden i et kulturhistorisk perspektiv, og gjør forøvrig en strålende jobb.

Bunadbruken er mer populær nå enn noensinne, og det finnes rundt 450 drakter og plagg som går under navnet bunad. Utviklingen av bunaden kan gjerne deles i fire kategorier:

  1. Bunader som representerer siste ledd i en folkedraktutvikling. Folkedrakten, fikk etterhvert ny interesse og funksjon som bunad til fest, uten å ha gått ut av bruk.
  2. Bunader som er systematisk rekonstruerte på grunnlag av bevarte, gamle folkedraktplagg, fra samme område, periode og drakttype.
  3. Bunader som er laget på grunnlag av et tilfeldig og mangelfullt gammelt draktmateriale. De delene man ikke fant forbilde til ble utformet i stil med resten av drakten.
  4. Bunader som helt eller delvis er fritt komponerte.

Rogalandsbunad for herre

Bunaden ble utviklet av Magnus Våge og lansert på 1920-tallet. Det var ikke en streng mal som ble lansert – idealet på den tiden var ikke at plaggene skulle bli kopiert nøyaktig i forhold til snitt og materialvalg. I de første tiårene ble Rogalandsbunaden laget hos ulike skreddere i fylket som alle gjorde sine justeringer, og slik fikk bunaden forskjellige uttrykk.

Jakken er inspirert av rokokkoperioden på første halvdel av 1800-tallet. Embla bunader og de fleste andre bunadtilvirkere lager den i sort ulldrapé, men Magnus Våge beskriver at jakken også kan være blå og lages i klede eller vadmel. Jakken blir kantet med røde biser, og knapphullene sys også med rød tråd. Jakken er dobbeltspent, men er ikke ment for å knappes igjen.

Vesten til Rogalandsbunaden er også dobbeltspent med sølvknapper. Opp gjennom årene har vestestoff variert en del avhengig av hva som var tilgjengelig på markedet. I dag brukes mange forskjellige stoffer, ensfargede så vel som mangefargede med mønster, og gjerne vevd i damask. Rogalandsbunaden lages primært med nikkers i samme ullstoff som jakken. Den har en lav og bred klaff som også er kantet med røde biser.

Rogalandbunaden for herre leveres med 56 sølvknapper samt halssølje og mansjettknapper i sølv. Det hører til en linskjorte med broderier på mansjetter og krage, men man kan også bruke bomullsskjorte. Embla har lansert en ny linskjorte til Rogalandbunaden som er inspirert av den tradisjonelle skjorten i forhold til armer og bruk av legg, men som har et mer moderne figursydd snitt i bolen.

Kilde: Norsk bunadsleksikon bind 2, Bjørn Sverre Hol Haugen.

Rogalandsbunad for damer

Rogalandbunaden for damer slik vi kjenner den i dag har blitt laget fra tidlig på 1900-tallet, og ble første gang dokumentert av Magnus Våge i et hefte som ble utgitt i 1927. Snittet i stakk og vest var nært opp til den bunaden som lages nå, med snøremaljer og kjede, men det var lite broderier på bunaden. I stedet brukte man mønstret forkle i silke eller bomull og det var kun på lue og veske at man fant litt broderier.

I 1927 hadde Stavanger Museum en utstilling av gamle draktplagg der blant annet et brodert sjal fra Løland ble vist. Interessen for mer broderier på bunaden økte, og dette mønsteret ble tegnet av og overført til forkle, sjal, lue og veske på nye bunader. Denne prosessen dannet skole, og det ble laget en rekke varianter med mønster fra forskjellige områder. De mest populære modellene av Rogalandbunad i dag har mønster fra Jelsa, Frafjord, Løland og Bjerkreim. Denne trenden ble sementert av en fylkesnemnd som ble nedsatt i 1950. De anbefalte at det skulle være mest mulig variasjon i bunaden såfremt det var i tråd med bevart draktmateriale.

I dag lages stakken hovedsakelig i ulldamask eller ulldrapé, og det er kun Husfliden som også lager den i toskaft ull. Livet i Rogalandsbunaden er interessant. Mens de fleste bunader er inspirert av rokokkomoten på 1700- tallet, er livet her laget med utgangspunkt i et liv fra Suldal med snitt fra renessansen på 1400 og 1500-tallet. Utgangspunktet for skjorten er mønster fra mansjettene på en gammel skjorte fra Rogaland. Den har hvitsøm i flere teknikker med både tellesøm og påtegnet mønster. Etter hvert har også broderte linskjorter med mønster fra Suldal og Vasshus blitt populære. Embla bunader fornyer også de klassiske skjortene brodert med farget tråd som står til livet.

Kilde: Norsk bunadsleksikon bind 2, Bjørn Sverre Hol Haugen (Red.)